Sosiale mediers innvirkning på forhold

Ettersom jeg er tidligere utenlandsstudent og også bodde utenfor hjemfylket som tenåring, er det mulig at mitt forhold til forhold over internett (forhold i alle former: Familie, vennskap, kjærester..) er noe annerledes enn for de som kanskje oppholder seg mer på ett sted, så jeg vil starte dette innlegget med å poengtere nettopp det: Mange av mine forhold har tidvis vært avhengig av Internett for å fungere, fordi jeg ofte har bodd på andre steder enn halve nettverket mitt.

Når jeg flyttet til Sogn og Fjordane rett før mitt første år på videregående, var jeg ikke helt klar over hvor stor innvirking det kom til å ha på forholdene mine. Mange venner forsvant, flere nære bare sluttet helt å opprettholde kontakten, men noen få bare flyttet de vanlige samtalene våre som pleide å være ansikt til ansikt, til SMS, MMS, Skype og Facebook. Det samme skjedde når jeg flyttet til England.

Digitale forhold

Det er på grunn av bevisstheten jeg har på at forhold kan vedlikeholdes til en viss grad via nettet, at jeg ikke reagerte med forbauselse når lillebror møtte en dame han senere skulle flytte til, via nettspill: Mental nærhet krever ikke alltid fysisk nærhet. (Jeg har en bestevenninne i Harstad som jeg fysisk har møtt 4-5 ganger i mitt liv men snakker med nesten hver dag) Internett og sosiale medier er så en stor del av livene våre i 2015 at det begynner å bli mindre relevant hvor du bor, og mer relevant hvilke kanaler du kan nåes i.

Vi får et innsyn om livene til folk på vennelista eller følger-lista som vi ikke nødvendigvis hadde hatt ellers. Den kjipe følelsen man får av å lese om at en bekjent har hatt en dårlig dag (igjen) er nok i stor grad en følelse av at vi har fått informasjon vi ikke helt vet hvordan vi skal behandle: Ettersom det står i feeden vår vet vi det nå, men krever det at vi dermed gjør noe med det? Om det føles som vi invaderer andres privatliv for ofte, blir vi ukomfortable. Valget om å få informasjonen er blitt tatt litt i fra oss, det krever en aktiv handling å fjerne det innsynet vi har blitt pålagt, og det føles like galt å klikke på «jeg vil ikke lengre se innlegg fra denne personen».

Facebook-official

Samtidig har en annen trend vokst: Et kjærlighetsforhold kan virke useriøst før det blir «Facebook official» – og det er sånt som gjør et SoMe-hode som meg skeptisk. Når virkelige, fysiske og intime ting ikke er «ekte» før Internett sier det er sant, har vi da dratt det for langt? La meg spørre noen litt ukomfortable spørsmål: Er ikke søsteren min søsteren min om Facebook ikke sier det? Er det okei å referere til en ny bekjent som «Nina fra Twitter»? Bør vi bruke internett som en identifiseringsparameter? Om jeg utelukker mellomnavnet mitt fra Facebook/Twitter-navnet mitt, finnes det ikke lengre da?

På mange måter gjør sosiale medier det lettere å opprettholde forhold, men det gjør det også lettere å ødelegge dem om vi stoler mer på internett enn på folk.

Har kildekritikk dødd ut?