Alt jeg tenker når jeg hører «Portfolio» er den sorte mappa med plastlommer i A3-størrelse jeg måtte fylle med alle oppgavene mine på videregående. Det tok lang tid i fjor, før jeg innså at det potensielt kunne lages en digital portfolio av det jeg har gjort og laget «på internett» – uten å gå på kompromiss av meg selv, fordi jeg generelt sett har negative assosiasjoner til hele ideen om en portfolio.
Første gang jeg vurderte det, husker jeg at jeg gjorde som jeg ofte gjør når jeg må fordype meg i ting jeg ikke kan (men helt sikkert får til): Jeg sjekket YouTube for How-to-videoer. Problemet er bare at det finnes ca. 166 000 av dem, og de fleste fokuserer på grafisk, ikke-klikkbart innhold. Jeg driver med markedsføring, ikke alt jeg gjør er så veldig presentabelt i grafisk form, samtidig som noe av det må tas skjermbilder av, fordi det ellers forsvinner i det uendelig voksende landet som heter sosiale medier.
Det neste problemet mitt ble «Men hva skal jeg fokusere på?» – jeg har som de fleste mediepoteter (semi-allsidige personer i medialand) gjort alt mulig rart fra å programmere flash-animasjoner til å være community manager. Så fokuset kan nødvendigvis ikke være «det kule jeg har gjort i livet som kanskje skaffer meg jobb» men må heller bli «det som representerer hva jeg vil gjøre i fremtiden».
Problem 3 dukket fort opp: En del av jobbene mine har omfattet frilansing via underleverandører til store firma, den typen som eier innholdet jeg har laget i øyeblikket ordene ble skrevet på skjermen, og som jeg har signert relativt hardcore NDAer (Non-disclosure agreement) for. Ergo er det ubrukelig i en portfoliosammenheng, for jeg eier det ikke lengre. I tillegg kan jeg nesten utelukkende vise noe av det fine jeg har gjort fra back-end sider som inkluderer budsjett-tall, også et stort NEI i bransjen å dele med offentligheten. (Som om det egentlig spiller noen rolle at andre firma i bransjen din vet hva du bruker på Facebookannonsering) Så…da har jeg igjen det som allerede ligger i all offentlighet, og det som er utelukkende mitt innhold, produsert for og eid av meg.
Derfor blir listen over ting som kan gå i min digitale portfolio dette:
- Facebook-innlegg på offentlige sider som jeg har laget og som har gode tall.
- Blogginnlegg, men kun de som er publisert under mitt navn, ikke noen av de jeg har skrevet som «ghostwriter» for firma.
- Rapporter på nyhetsbrev jeg har produsert, med firmaets detaljer anonymisert.
- Visuelt fremstilte tall som viser at det jeg lager, funker.
- Websider jeg har satt sammen, som ikke har blitt endret drastisk siden jeg satt dem opp.
- Eventuelt referansene som allerede finnes på LinkedIn-profilen min.
Konklusjonen blir at det å sette sammen en digital portfolio når halve innholdet man er stolt av, ikke er ens egen eiendel lengre, er mer komplisert enn det burde være. MEN det er mulig.