Norske bedrifter er kresne

Som bedrift, hvem vil dere ansette, Norge? Folk med x antall år innen feltet sitt som kanskje begynner å se etter andre muligheter, som kanskje ikke er fullt så engasjerte lengre, eller ungdommen som må drive landet videre når dere er pensjonerte, som har stå på-vilje og store drømmer?

Folk står utenfor arbeid fordi de er for kresne. Det er harde tider i verden, og grensene inn til Norge er åpne. Da må man forvente å jobbe skikkelig. Vi har alle godt av å lære oss fag og få erfaring fra det elementære i arbeidslivet. Da står vi veldig mye stødigere når vi senere i arbeidslivet skal ha mer ansvar.

– Nino Vojvodic fra Hamilton People til E24.

Personlig har jeg jobbet siden jeg var femten, men all norsk ungdom har ikke det. Personlig tar jeg høyere utdannelse, men all norsk ungdom gjør ikke det. Jeg vet om skremmende mange engasjerte, ambisjonsrike, veldig oppegående norske ungdommer som på grunn av personlige årsaker eller et dårlig system ikke har fem års erfaring innen feltet de vil søke jobber i, eller noen erfaring i det heletatt. Jeg vet også om flere som har særdeles gode evner innen et felt men ikke har arbeidserfaring eller år i skole å vise til når det kommer til den erfaringen, og det gjør ofte at de ikke får jobb.

Jobbsøking er vanskelig

Jeg har selv hjulpet mer enn én kompis med å skrive jobbsøknad og sette opp en CV, fordi de tidligere har fått avslag på jobber innen byggebransjen eller lignende, de har fagbrevet i hånda, men er ikke de beste på skriftlig formulering. De kan være arbeidsjern uten like, men har ikke foten langt nok innenfor døra, eller fikk ikke nok lærdom ut av det halve kapittelet på ungdomsskolen om jobbsøking.

Om dere krever erfaring og høy utdannelse til grunnstillinger, om dere krever pene og perfekte søknader, så må dere faktisk tenke dere om litt! For at vi unge skal få arbeidserfaring må dere gi oss muligheten, og for at vi unge skal ta over en dag, må dere engasjere dere litt i oss også.

Erfaring eller entusiasme?

Som et lite eksempel: Jeg titter om dagen etter fremtidige jobbmuligheter, jeg har kun jobbet aktivt med det feltet jeg vil inn i (digitale medier) det siste året, jeg har ett år på videregående med IKT, og jeg har vokst opp i teknologi-alderen. Spesielt sosiale medier er hva jeg brenner for, sosiale medier fikk et boom og ble noe stort rett etter 2000-tallet en gang, og vokser stadig. Den mest aktive gruppen på sosiale medier er fortsatt oss mellom 15 og 24 år, dvs. at å be meg som 22 år gammel student (23 år når jeg uteksamineres) om å ha 5-7 års arbeidserfaring innen SoMe er som å skyte seg selv i foten.

Hvorfor? La oss si at SoMe ble kult i Norge rundt da Facebook ble kult, 2007-2008, det er 6-7 år siden. Norge fikk en av sine første høyere utdannelser i feltet i 2009, som er 5 år siden. Det første kullet fra det studiet var ferdige for to år siden, og har dermed totalt fem år med relevant erfaring. Jeg har hengt på Facebook siden 2007 og Twitter siden tidlig 2010, jeg har blogget siden 2006. Det gir meg 6-7 år med personlig erfaring, ett år med arbeidserfaring og ett år med vagt relevant utdannelse. Ser du poenget mitt her?

Teori vs. hardt arbeid

I Norge kreves gode karakterer stort sett som eneste evalueringsgrunnlag til høyere utdanning, og at du har «generell studiekompetanse» (les: har tålmodigheten til teori). I England krever de et greit karaktersnitt, men fokuserer mest på karakterer i relevante fag og personlig motivasjon til at du søker på det du søker på. Jeg gikk ned 0.7 i karaktersnitt fra andre år på vgs til tredje, fordi andre år hadde jeg støttende klassemiljø og lærere, tredje år hadde jeg lærere med mangel på forståelse og et klassemiljø som var ubrukelig dårlig.

Poenget jeg prøver å nå gjennom med her, er at norsk rekruttering har en ond sirkel, unge kommer ikke inn på markedet fordi de mangler arbeidserfaring, men får ikke arbeidserfaring fordi de ikke kommer inn på markedet. (Og litt fordi kursing er dyrt.) Ikke kall oss late eller bortskjemte om dere ikke tør å satse på oss!